Jeg ser inn i kameraet og ut over verden

Giordano Bruno hevder at ‘’å tenke er å spekulere med bilder.’’^[i]Som barn var jeg lenge overbevist over at jeg kunne se bilder fra min indre verden ved å lukke øynene og holde håndflatene over. Et bilde som ofte dukket opp var av en frukt, et rødt eple. Eple, så rødt som det var, alene og bare for meg, forsvant like fort som det oppsto, da jeg åpnet øynene kom den virkelige verden til syne igjen. Jeg befinner meg ute, alene og med kameraet. Jeg er i bevegelse og tilstede i øyeblikket. Derimot er jeg fullt klar over at tilstedeværelsen er provisorisk, akkurat som øyeblikket er midlertidig og forbigående. Jeg leter etter ting for og igjen kunne betrakte dem, ting som tar plass i en verden i bevegelse.

Langs landeveien blir jeg kontinuerlig møtt med nye erfaringer og etterlater fortiden i bakgrunnen. ‘’Å vandre er en tilstand der sinnet, kroppen og verden er på samme linje, som om de var tre karakterer endelig i samtale med hverandre.’’^[iv] Det å fotografere føles nesten som å meditere, jeg stopper opp, finner frem kameraet og venter. Jeg vet ikke helt på hva, jeg må se det først for å prøve og forstå det.

Jeg passerer et tre, jeg møter treet med respekt og fotograferer det for å se hvordan det ser ut fotografert. Treet som fotografiet reflekterer, transformerer og rekonstruerer er ikke lenger treet som jeg kjenner det, men er nå en representasjon av et tre. I Beauty in Photography noterer Robert Adams blant annet at ‘’kunstens poeng aldri har vært å gjøre noe synonymt med livet, men å lage noe av redusert kompleksitet som er analogt med livet og som dermed kan tydeliggjøre det.’’^[v]

En sti er et avtrykk vedlikeholdt for hindringer. På stien følger jeg en retning, jeg møter en sammenheng og et fravær. A Line Made by Walking av kunstneren Richard Long er et verk skapt gjennom å delvis gi fra seg kontrollen til omgivelsene. Her var det nemlig refleksjonen av sollyset mer en hans bevegelse som gjorde det mulig å fiksere og reprodusere hans tilstedeværelse. Long hadde ikke planlagt at solen skulle skinne, den bare gjorde det.^[vi]

På veien tilbake begynner jeg å reflektere over døren jeg snart møter og hva det kan bety å gå gjennom den. Døren kan operere som en passasje og i relasjon til fotografiet har døren også en ramme, en ramme som jeg kan se inn i og ut over, som skaper sammenheng, men i det jeg passerer den mister jeg øyeblikket i møte med et nytt, i en annen sammenheng, i et annet miljø.

Fra vandringen følger naturen med, observasjonene mine har blitt til informasjon, hvis jeg er heldig er formene vellykket og forekommer akkurat slik som jeg først oppfattet dem. Når jeg kommer hjem, kommer naturen hjem.

Foran meg ligger et fotografi av et landskap av ingenting, når jeg betrakter fotografiet situerer jeg meg selv som protagonisten og begynner å vandre i hva landskapet kan være. Jeg blir med på en reise til noe som venter på en bekreftelse, en gjenkjennelse, en reise som er avhengig av meg for å ordentlig fungere.

Hva kan det å fotografere handle om i en verden som påvirker meg mer en jeg kan påvirke den? Bak et fotografi ligger mange valg uavhengig om de i øyeblikket var bevisste eller ikke og bak valgene ligger de tilfeldige omstendighetene som omgir fotografiet. Når jeg fotograferer befinner jeg meg i en prosess der fotografiet er et resultat av denne prosessen, jeg skaper sammenheng mellom fenomener, meg og motivet, mellom verden og min virkelighet, jeg ser inn i kameraet og ut over verden, på søk etter informasjon i håp om en ny persepsjon.