Tråkke opp nye stier - å avbilde maskulinitet

Text: Marcus Reistad

Jeg opplever at det kan være utfordrende i kunsten å skildre maskulinitet, især fra det mannlige perspektivet. Min venn om gikk på kunstakademiet i Oslo ble møt med mye motstand fra både studenter og lærere da han gjorde det klart at han ville arbeide med maskulinitet. Hvorfor var det slikt?

Nedover veien i hjembyen er det vinter og kjølig ute. Det blågrå bygget jeg har besøkt så mange ganger tidligere har en glatt bratt trapp på utsiden for så gå ned en svingete trapp ned inn i lokalet. Jeg liker å forsøke å gå inn i kunstrommet med så blanke øyne som mulig, ikke oppsøke mer informasjon om utstillingen enn nødvendig for å heller vektlegge selve bildemøtet; med hvilke følelser det kan vekke i meg, samt hvilke linjer som kan trekkes i lesningen. Inn i det sterkt opplyste hvite rommet henger det store innrammende bilder av menn i knelende og fallende positurer. Deres kropper er bøyde og tilgjorte, deres uttrykk virker teatralsk overspilt. Det er noe som kan minne om Ingrid Eggens fotografier av fordreide kropper. Mens der det er en brodd av humor og feminitet i Eggens subjekter fotografert i duse og myke farger er Ove Kvaviks bilder opplyst med harde kontraster i svart-hvitt. Mannen på bildet er kun påkledd tynne shorts, jeg legger ikke først merke til at han har hansker på seg. Alt jeg kan se er hans ville utrykk fylt av sjokk og forundring (se figur 1). Skyggen på høyre side av ansiktet gjør at det tar tid før jeg ser blodet som har formet seg under øyet og nesen hans. Bildets fremtoning forteller meg at det er fra en annen tid eller skal late til å være det. I sideøyet ser jeg et annet bildet hvor bokseringens tau er tydeligere. Verket Essence of the Beaten tar for seg han som møter sitt eget nederlag i ringen. Dommeren, publikum og vinneren har blitt manipulert vekk fra arkivbilder av boksekamper for å sette søkelys den gjenstående, fallende taperen. Det er noe performativt med bildene, tapet formers skulpturalt og melankolsk, særlig et bilde har en gripende likhet til Tenkeren (se figur 2). Bildene illustrer de som ikke går ned i historiebøkene, og en langt mer menneskelig erfaring i det små og store, å bli møtt med motgang og nederlag.

Sport anser jeg som et rom hvor dette koker seg ned til de to eneste mulighetene. Kanskje er det derfor jeg hater sport og konkurranse. Prestasjonsbehov og maskuline idealer jeg ikke kan identifisere meg med. Men disse bildene utspiller seg mellom denne balansen av lek og vold jeg finner så interessant. Bilder som retter søkelys mot maskuline idealer, som dekonstruerer dem eller splitter dem opp, viser sårbarheten i slike rom som ikke ellers rommer slike følelser. Ove Kvavik har uttalt at han ble inspirert til dette verket da han så England tape i fotball VM på TV. Kameraet fulgte ikke som forventet det seirende laget, men filmet de britiske spillerne som brast i gråt foran hele verden. Verkets skildring får meg til å tenke på Nicolai Howalts 141 Boxers, en serie presentert i diptyker nettopp slik tittelen foreslår. Verket skildrer rommet før og etter ekstreme prøvelser, men utelater selve akten. En slik inngang visker ut det som jeg ikke interesser meg for med sporten, selve kampen, men skaper et blikk på individet. Her ligger et av fotografiet store potensiale, å skildre to kontrasterende perspektiver i samme bilde, som sårbarhet og styrke sammen (se figur 3).

Howalt verk føles som en logisk videreføring av Rineke Dijkstra Bullfighters, som er portretter på Matadorer etter tyrefekting. Bildene har slående likhet til bildet til høyre fra 141 Boxers, men Howalts verk tilfører så mye gjennom å arbeide serielt i par. Vi får ingen informasjon om bokseren vi ser er vinneren eller ikke, som heller ikke er viktig, bare konfrontasjonen av volden som personen er utsatt for. Hvilke påkjenninger det er ikke bare fysisk, men psykisk er nesten umulig å forestille seg for meg. Rineke Dijkstras Bullfigthers blir ofte presentert sammen med New Mothers, portretter på kvinner som har nettopp født, kanskje den største kroppslige prøvelse som finns. De to verkene skaper sammen en større enhet enn de gjør enkeltstående. Det feministiske perspektivet til Dijkstra er slike stemmer som har banet vei for å snakke om maskulinitet i en bredere kontekst av ungdom, militær og sport.

Jeg undrer på fra hvilken posisjon kan den mannlige fotografen jobbe utafra? Den som bryter med en datert og usunn tradisjon, men samtidig går utfra egen forståelseshorisont og kropp. I sitt pågående prosjekt Male Identity Blueprintutforsker William Lakin narrativer kretsende rundt maskulinitet og identitet gjennom fotografi, video og tekst. Gjennom å anvende et bildespråk med kommersielle konnotasjoner, blir vi presentert for scener hvor det er uklart hva som er vold eller lek, humor eller alvor (se figur 4, 5 og 6). Iscenesettelsen kraft er her å forvirre vårt blikk, gjøre skillelinjer mellom motpoler utydelige og fremme en ambivalens i møte med slike bilder. Den kommersielle estetikken får meg til å tenke på Torbjørn Rødlands bildeverden, men der Rødland går løs på klisjer og pirker i tabuer for å provosere har Lankin en spørrende og kritisk inngang formet av skeive perspektiver. Slik opplever jeg det at den mannlige fotografen kan være selvgranskende, åpen og reflekterende, selv med humoristiske elementer.

Min forståelse av den motstanden min venn på KHiO ble møtt med er at maskulinitet ikke skal få mer plass fordi den gjennomsyrer alle diskurser, at den er det som på engelsk kalles «the default setting», hvor alt annet blir det andre. Et maskulint blikk har potensiale til å dekonstruere og problematisere seg selv. Men den er i sterkt behov av å være informert av feministiske og skeive perspektiver for å ikke gå i fellen av å gjenta en destruktiv arv. Jeg tror at i kunsten må man starte med en selv, og hvor man vil derfra er åpent terreng.

Verk:

1. ‘Essence of The Beaten’, Ove Kvavik, Arendal Kunstforening, https://www.phasesmag.com/ove-kvavik/essence-of-the-beaten/ (Hentet 20. Februar 2022)

2. ‘141 Boxers’, Nicolai Howalt, New York City, https://www.designboom.com/art/nicolai-howalt-141-boxers/ (Hentet 20.    Februar 2022)

3. ‘Five Minutes After Birth’ William Lakin, London https://www.maleidentityblueprint.com/ (Hentet 20. Februar 2022)

 

Litteraturliste:

Jones, N J,. ‘Essence of the Beaten’, Praksis Oslo, udatert, https://www.praksisoslo.org/presents/kvavik (Hentet 18. Februar 2022)

Levenson, J., ‘Reinventing the masculine discourse with photographer William Lakin’, Its Nice That, 4. August 2021 https://www.itsnicethat.com/articles/william-lakin-photography-040821 (Hentet 20. Februar 2022)

Cowley, M., ‘141 BOXERS BEFORE/AFTER’, Don´t Panic, 27. juni 2011 https://online.dontpaniclondon.com/magazine/arts/141-boxers-beforeafter (Hentet 20. Februar 2022)

‘Bullfighters’, Rineke Dijkstra, Nederland, https://artsandculture.google.com/asset/rineke-dijkstra-s-bullfighters-at-masculinities-liberation-through-photography-barbican-centre/cwEj4xVGfgVRFQ (Hentet 20. Februar 2022)

‘Tenkeren/Le Pensur’, Auguste Rodin, Washington DC, National Gallery of Art https://www.nga.gov/collection/art-object-page.1005.html (Hentet 20. Februar 2022)