"Traumajeger"
Fascinasjonen for vold og død har alltid vært en del av menneskelig erfaring. Vi har alle vært i den situasjonen når man ser ambulansene kjøre forbi oss på motorveien for å komme til en ulykke som har skjedd. Det bygger seg opp kø, men ikke fordi det egentlig er så mye forskjell på kjørebanen, men fordi folk senker farten kun for å stirre ut av vinduet og observere det traumatiske som har skjedd. Jeg vil også påstå at de fleste av oss har søkt opp usensorerte bilder av katastrofer som har skjedd rundt i verden eller videoer av voldsomme hendelser. Eller hva med den store fanskaren til seriemorderen? I dagens samfunn oppfører vi oss som om de skulle være kjendiser, vi lager filmer om dem, dokumentarer, bøker, selger merch, selger memorabilia. True crime er en stor business. Vi glemmer nesten helt at de hendelsene de har gjort er virkelige, eller er det det som gjør det spennende?
For når det kommer til disse opplevelsene, hadde det vært like fascinerende, hadde man vært en del av det? Eller er det på grunn av den avstanden vi har mellom situasjonen at det blir spennende? Min teori er at det på mange måter handler mer om å se det på bilder, enn selve opplevelsen. Når vi senker farten på bilen for å observere en ulykke, så ser man det gjennom et glass med fire hjørner. Og jeg nekter å tro at vi hadde fått samme følelse hvis vi skulle gått ut av bilen for å hjelpe til i kaoset.
Ordet “sublime” kommer til tanken, hvor det føles ut som man opplever noe trasendialt og overveldende at det nesten ikke føles virkelig, og kan skape en slags æresfrykt, men også beundring og fascinasjon. Ofte er disse følelsene knyttet til den avstanden man har til tragedien. De trygge rammene vi har rundt hendelsen. Og for er kanskje dette noe av det som drar meg videre til at jeg er så fascinert av kunst basert på traumatiske hendelser eller opplevelser.
For meg er Immanuel Kants definisjon av det sublime ganske fascinerende. Han sier at mens skjønnhet bare gir ren glede, er det sublime noe mer komplekst. Det inneholder en følelse av ubehag – kanskje en slags frykt – men samtidig opplever man en enda dypere glede. Jeg synes det er interessant hvordan Kant beskriver det sublime som en “negativ glede”, fordi det, selv om det stort sett er positivt, tvinger også oss til å kjenne noe annet, noe som faktisk kan være litt ubehagelig.
Jeg har lenge vært interessert i om det går an å gjenskape denne “sublime” følelsen gjennom å produsere iscenesatte bilder. Jeg ser igjennom bilder som for eksempel av Aida
For meg er nok nysgjerrigheten i det uvitende, hvor man kanskje må bruke fantasien litt mer. Hvis et bilde blir for overtydelig, så forsvinner det spennende med fotografiet. Når man ser på fotografier av dramatiske hendelser eller etterspillet av en hendelse, får man ikke hele historien, man får en liten del. Noe som etterlater veldig mye til fantasien.
Døden og de spesielt døde mennesker har alltid vært en slags frykt for meg. Det var noe veldig spesielt ved å tenke på mennesker som et dødt kjøttstykke istedenfor at det var et menneske som kunne prate og føle. I et av mine aller første prosjekter undersøkte jeg mine følelser ovenfor død, og da spesielt via mine familiemedlemmer. Jeg brukte et år på å fotografere dem, for å på en måte bevare mitt minne om dem. Men etterhvert utviklet det prosjektet seg videre, og jeg ringte et begravelsesbyrå for å høre om jeg kunne ta del av deres hverdag i noen uker. Her var jeg med på å ta hånd om lik før de skulle vises for de pårørende. Jeg husker ekstremt godt min fascinasjon og frykt når jeg skulle se mitt første lik. Jeg hadde bare sett det på bilder. Jeg endte opp med å fotografere flere lik, hvor jeg gikk nærmere enn jeg noen gang hadde tenkt. Men når man ble eksponert for det i den tredimensjonelle verdenen, er det faktisk ikke så spennende. Nærheten tok vekk den frykten, og erstattet den med en form for tom følelse. I slutten av dette prosjektet som ble en bok, avslutter jeg med et bilde av en positiv gravidtest, som startet et nytt kapittel i livet og en ny frykt.
I min tid her på Valand produserte jeg en bok “Can you breathe life into dust”. Narrativet jeg prøver å skape her starter rett før jeg blir født får min bestefar vite at han har en kreftsvulst som veide litt over fire kilo. Jeg ble født en liten stund etter det og veide nesten det samme som svulsten. Jeg ble da oppkalt etter han. Jeg hadde ikke et veldig nært forhold til min bestefar. Jeg husker spesielt et øyeblikk når han var på sine siste dager, han ønsket å få en klem av meg, men jeg ville ikke. Jeg var redd for han. Jeg visste at han var døende, og det var et eller annet i meg som syntes det var veldig skremmende. Det var som om jeg trodde han var smittsom. Disse minnene har i det siste kommet tilbake og gjort meg ekstremt trist overfor hvordan jeg behandlet han. Ut ifra denne kreftsvulsten, overtok fantasien min og ble til et monster som spredde røttene sine rundt familien min og da spesielt min datter.
Dette narrativet med å iscenesette at noe underliggende har skjedd med enten meg eller familien min er noe jeg har drevet med i mange år. Og for meg var det på en måte noe naturlig ved det. Disse ideene og den drivkraften jeg hadde til det bare dukker opp og det er ikke egentlig før i det siste jeg virkelig har gått inn for å forstå hvorfor.
Når man blir eksponert for noe over en lang tid, så venner kroppen seg til tanken og synet. Dette gjaldt for eksempel meg i mitt forrige prosjekt når det gjaldt eksponeringen min ovenfor døde kropper. Men kanskje det også gjelder for eksponeringen av hendelser som ikke har skjedd ennå også? Hvis jeg i lang tid har satt meg inn i å produsere et prosjekt hvor jeg jobber underliggende med at min familie har død, eller at bare mitt barn har gått bort. Kommer underbevisstheten min til å takle denne situasjonen bedre hvis den først skulle skjedd?
Jeg tror at denne trangen til å se på det grusomme kommer fra en trang til å eksponere seg selv som en form for beskyttelse. Jeg føler det samme i mine prosjekter. Jeg jobber aktivt med å beskytte meg mot vonde følelser ved å eksponere meg for dem uten at de er “virkelige” enda. Jeg tror det er den største grunnen til at fotografiet er så spesielt for meg. Jeg tenker ikke aktivt over disse tingene når jeg fotograferer, men det er som om de kommer til meg under redigering og kurateringen av prosjektene, og ofte lærer jeg mer om meg selv via nettopp denne prosessen. Når man har blitt eksponert mer og mer for denne situasjonen så blir man mer vant til det, og med det kommer det et større behov for å se mer. En slags måte å søke mer intensitet i livene våre. Jeg tror vel egentlig ikke at jeg har svaret på om denne eksponeringen faktisk funker, og det er egentlig noe jeg ikke ønsker å få svar på heller.
Bilde. 1 “Thanatophobia” Colin L Wright. Selvpublisert.
Bilde. 2 “Thanatophobia” Colin L Wright. Selvpublisert.
Bilde. 2 “Can you breathe life into dust” Colin L Wright. 1/1 print.
Referanseliste:
Barthes, R., Camera Lucida: Reflections on Photography. New York: Hill and Wang, 1981.
Freud, S., Beyond the Pleasure Principle. New York: Liveright Publishing Corporation, 1920.
Phelan, P., “Francesca Woodman’s Photography: Death and the Image One More Time”, Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 27, nr. 4, 2002, s. 979–1004. Tilgjengelig på: https://doi.org/10.1086/339640. (Lest: 10.08.24)
Platt, S, “The Art of Losing Love, Pt. 2: Seiichi Furuya and Christine Gössler”, The Space in Between, 28. oktober 2004. Tilgjengelig på: https://the-space-in-between.com/2004/10/28/the-art-of-losing-love-pt2-seiichi-furuya-and-christine-gossler/. (Lest: 08.09.24)
Sontag, S., On Photography. New York: Delta, 1977.